Irkutsk
Vi reiste gjennom Sibir sommeren 2019. Planen var å reise med den Transsibirske jernbanen fra Irkutsk til Vladivostok. Men vi hadde 3 uker til disposisjon, og reisetiden med tog var bare på 5 dager.
Det ble derfor anledning til å reise rundt i området runde de stoppestende vi hadde plukket ut,
Baikal 20.juni
Det var liksom mere svong over gamle dagers tog. Vår moderne somletog måtte stoppe for å la dette ordentlige toget passere. De passasjerene som benyttet anledningen til å ta se en røyk, behøvde ikke ha dårlig samvittighet for omgivelsene, tror æ.
21.juni 2019
Fergetrafikk på Baikalsjøen. Tror fergemannskapet på Flakk-Rørvik ville ha småflirt av manøvrering, lenge. Ferga har fergelem påmontert i begge ender. Men den i akter var nok bare til reservebruk. Alle bilene måtte rygge i land. Ikke så rart i grunnen. Mannskapet balet fælt med bakke ut fra kaia, selv om fergeleiet var bredt nok til at ferga kunne lagt til med breisia. Vet ikke om det var for lite hendel, eller for mye vodka. Til gjengjeld var reisen helt gratis.
Her var det en uhorvelig mengde gamle helter å forholde seg til.Disse stolpene er de gamle sjamanenes, eller noaidenes, symboler for ulike naturånder som de søkte råd hos når nødvendig. I dag ofrer områdets buddhister sine silkeskjerf til disse åndene, som en symbiose mellom den gamle, lokale troen, og «moderne» buddhisme.
Tok ingen sjanse, og ofret noen kopek for å trygge vår reise videre, og i et håp om at verden tar til fornuften, og slutter å vandalisere vår natur.
På tide å fyre opp samovaren for å få seg en ordentlig kopp, russisk te.
Vi fant nå hotell for natta denne gangen også. Litt lavo-aktig, men det er bare utendørs. De har hatt mye tolmodighet, dem som har spikket teltstengene til disse jurtaene.
22.juni 2019
Her er vi så midt i Sibir som det omtrent er mulig å komme. Ikke trodde jeg vi skulle ut på sel-safari, men det var nå mest det det ble. Vi hadde hyrt en terrengbuss med sjåfør, og dro øya rundt på kryss og tvers, for se om vi kunne se noen sel. Lite var det av egentlige veier, men hjulspor gikk det jo overalt. Også inne i den strengt bevoktede nasjonalparken. Vi betalte ett par hundre Rubler pr. pers. for et rundt stempel som gav oss adgang, og så var det bare å sette sjåføren i gang.
Han drømte nok om å kunne erstatte Petter Solberg, for han var ikke akkurat forsiktig på gasspedalen. Best likte han å kjøre der det ikke var vei. Og bra var nu egentlig det, for veiene her er et sammenhengende vaskebrett. De har nok ikke sett noen veiskrape siden de ble bygd, og antakelig ikke da heller.
Men vår Petter hadde råd for det og, for var bare farta stor nok, merket vi ikke vaskebrettet, … vi bare fløt oppe på toppene. Ellers så kunne vi nyte vår eksklusive ekspedisjonen i fulle monn, siden Petter startet turen to timer før alle de kinesiske turistene, som ellers svermer rundt på øya, hadde våknet. Så vi kunne bare leve oss inn i en illusjon om at vi hadde hele parken helt alene for oss selv. Og selv om farta var så stor til tider at gamle lydpotter, gjenglemte kinesere og jordekorn bare skvatt rundt oss, regnet vi med å komme helt trygt fram, siden Petter selv også var den som måtte ta hånd om alle reperasjoner på doningen.
Og sel fikk vi jo faktisk også se. Altså, en helt rystende fin dag på øya midt i Baikalsjøen.
Er litt sånn Western-aktig i mange landsbyer i distriktet her. Husene står tett samlet, noen ganger med en felles vei i fronten, men ikke alltid. Noen ganger er det en bred sandstripe, uten avgrensning på hva som er gate, parkeringsplass, midtrabatt eller en helt annen gate. Noen ganger er det en veigrøft midt ute i sandstripa. Et godt tegn på at det er en gate, er ellers om det står et veiskilt plassert ute i kaoset.
En annen merkverdighet er at nesten halvparten av bilene har rattet på høyre side. Om det er de samme bilene som praktiserer venstrekjøring, er jeg mindre sikker på.
23.juni 2019
Hvit Bjørn i dag. Ikke at jeg har blitt helt frisk fra analfabetismen, men skjønner jo bildet. Ellers var eneste krav til restaurant i dag, at den måtte være uten levende kyr. Ikke bare på grunn av lukta, men de er noen djevler til stjele salaten. Ølet koster forresten 70 Rubler for en flaske, NOK 10,-
25.juni 2019
Når man sitter på en sten, høyt oppe i fjellet, nær den Mongolske grense, og grubler litt, er det mange tanker som streifer mellom ørene.
Først og fremst hvor likt omgivelsene ligner det man er vant til hjemmefra. Men også at det er de mange små skilnadene man legger best merke til. Som insektene og blomstene man ikke har hjemme
Men også menneskene, som ikke bare ser litt annerledes ut, men også har andre skikker og måter å gjøre ting på. Egentlig hverken bedre eller verre enn det man er vant til, bare annerledes.
Og at religion ser ut til å være en grunnleggende trang, hvor enn man reiser i verden. Hverken bedre eller verre enn hva man er vant til, bare annerledes. Som at man kan be bussjåføren stoppe ved et tre, slik at man kan få binde en tøyremse på en gren, for å bringe et ønske opp til gudene om at reisen skal bli trygg.
Som at man bør sende så mange, lange bønner til gudene for å være helt trygg, at tiden faktisk ikke kan strekke til. Og at religionen derfor har effektivisert hele bønneritualet ved å utvikle et bønnehjul, som sender lange bønner til gudene ved å bare å snurre på det.
Den lange bønnen er påskrevet hjulet, og formidles ved at at hjulet blir snurrer. På en hellig sti kan du i løpet av få minutter snurre på flere titalls bønnehjul, og dermed sende mange nok bønner opp til gudene for et år eller så. Kanskje. Greit nok at man bør dyrke sin religion, men man må jo nødvendigvis ha tid til å tjene til livets opphold også.
Det gamle kommunistiske Sovjet hadde en mer prosaisk løsning. De forbød all religion. Men klarte hverken å drepe eller erstatte religionsbehovet. Når forbudet opphørte, kom bare religionsutøvelse fram i lyset på nytt, og mye sterkere enn før.
Men fornuften i en religion er uansett like vag og virkningsløs, uansett hva den heter, eller hvordan den utøves. Det er nå min tro.
Bilturisme i Sibir er en opplevelse i seg selv. Stort sett er det som å kjøre i Norge. Skiltene er ganske like, med noen få unntak. Veistandarden like så, bortsett at de dårlige veiene er skikkelig mye dårlige. Overgangen fra plettfri asfalt til potetåker, kan være brutal. Fartsgrensen utenfor tettbebyggelse er 90 km/t, eventuelt 100 på «Speedways», uten at det er noen skilt som forteller hva som er hva.
Skiltingen og veimerking er det ofte lite logikk i. Heltrukken sperrelinje betyr også her at forbikjøring ikke er tillatt. Men over lengere strekk med heltrukken linje, er det ofte satt opp ekstra skilt med forbikjøring forbudt før en bru eller bakketopp, med motsvarende oppheving etterpå, men hvor sperrelinjen likevel fortsetter. Skiltet tolker vi da som at det er ekstra forbudt å kjøre forbi akkurat der.
Sjåførene kan vel forenklet grupperes i to. De som er litt redde for politiet, og de som eier politiet. Sistnevnte kjører helst dyre SUVer med sotede vindusglass, og tar lite hensyn til hverken fartsgrenser, veimerking, skilting og annen trafikk.
Nå vet jeg ikke hva bøtenivået ligger på her, men regner med at det å bli stoppet av politiet, som er synlig tilstede overalt, medfører adskillig mye mer bryderi, enn hva en fartsbot i seg selv koster.
Men også her er det mange fotobokser, som oftest plassert akkurat der fartsgrensen på 60 i landsbyen starter. Det er altså ikke nok å bare begynne å slakke ned når du passerer skiltet med navnet på landsbyen. Da kan du få deg en saftig smell på kredittkortet etter at ferien er avsluttet. AVIS trekker selvsagt boten fra kortet ditt, når den engang er ferdigbehandlet, med et dugelig behandlingstillegg på toppen.
En annen raritet vi ofte ser, er at der hvor veien går over til å ha dobbelt felt, er det satt opp skilt for forbikjøring forbudt. Litt vanskelig å tolke, men antar at det også her betyr ekstra forbudt å krysse den heltrukne sperrelinjen mot motgående trafikk. Om du da ikke kjører en ekstra stor SUV.
26.juni 2019
Sibir er veldig stort, og består av mange regioner, men er egentlig spredt bebodd. Grunnen til at det i det hele tatt bor mennesker her, skyldes i stor grad Stalin, som yndet å sende mennesker han ikke likte hit. Det ble noen millioner etter hvert. Gulag kaltes arbeidsleirene som ble opprettet som straffeanstalter for de som ble anklaget for et eller annet. Straffeskyld var egentlig ikke så nødvendig å bevise. Behovet for gratis arbeidskraft var nok.
Men her i den sørlige delen av Sibir bodde det flere folkeslag fra før. Mongoler fra før grenser ble opprettet, i tillegg til Burjatere og flere andre nomadiske folkegrupper.
Bebyggelse er samlet i landsbyer, bestående av små hus med en etasje pluss hems. Husene er umalte, med unntak av noen malte stafasjer rundt vinduene. Noen ganger kan det se ut til et spann maling har gått på rundgang i nabolaget, og alle har malt bittelitt her og der. De mest råflotte har malt en hel vegg. Bebyggelsen minner ellers mye om bildene fra Karasjok fra før krigen.
Her har det ikke vært krigshandlinger på minst 100 år som har rasert bebyggelsen, så alt ser gammelt og falleferdig ut.
Selv om landsbyen ved første øyekast kan se liten og uanselig ut, kan den strekke seg over mange kilometer og ha flere tusen innbyggere. Infrastrukturen er gjerne primitiv. Elektrisitet har jo alle, etter den store elektrifiseringen kommunistene gjennomført på 50-60 tallet over hele Russland. Men innlagt vann og sanitær finnes stort sett ikke. I beste fall finnes det vannkraner plassert strategisk i landsbyen, men ofte må man belage seg på hente opp vann fra en brønn, eller i elva. Toalettet er et utedo i hagen, hvor det bare er et hull i gulvet for naturens behov. Badet er gjerne en banja, eller sauna som vi kjenner det som, og er kanskje den mest avanserte bebyggelsen på tomta. De benytter ikke vann til å kjøle seg ned med etter oppholdet i varmen, men stikker bare utafor banjaen en liten stund. Om vinteren tipper jeg det holder med å gløtte litt på døra.
Er du heldig, går det en asfaltert hovedvei gjennom landsbyen, men ellers er veisystemet i byen svært variabelt. Som regel bare en stripe hvor torva er slitt vekk, som egner seg best for fotgjengere og terrengbiler. Det hender at det er lagt asfalt også på småveier, men den blir det aldri lappet på, så etter noen tiår er det bare rudimentære rester igjen av den.
Selv om det beiter store hesteflokker ut på beitemarkene, ser det ut til at hester blir lite brukt til transport.
Hoteller, gjestehus og restauranter finnes, men kan være vanskelig å oppdage fra bilen. Men stopper du opp, går det som regel ikke lang tid før du blir tilbudt privat overnatting, med banja.
Folket her er vennlige og gjestfrie, men her kommer du ikke langt med engelsk. Narvegia har de antakelig hørt om en eller annen gang, men gjetter da helst at det er en by i Italia, som jo ligger litt bortafor Moskva en plass.