27.juni 2019
Hva gjør man når det regner, og fjelltoppen vi hadde planlagt å besøke, er innhyllet i skyer? Jo, da kan man lete opp et museum å besøke. Og i Sljudjanka skal det i følge reiseguiden finnes et geologisk museum. Ingen skilt eller andre hint fantes langs veien dit, men Google Maps var ganske påståelig om at vi var framme, da den kommanderte stopp foran en uanselig port. Med små skrift sto det faktisk at det var et museum bak denne. Men porten var låst, og det hjalp lite å trykke på ringeklokka, som ellers så ut til å starte en høylydt alarm bak gjerdet.
Men snart dukket det opp flere interessenter, som var ganske overbevist om at guiden sikkert dukket opp snart.
Og ganske sant. Snart dukket det opp en hyggelig dame, som låste opp porten, og kommanderte oss innenfor. Vi fikk så en grundig leksjon om alle mineralene og krystallene som hun hadde samlet. Det var forøvrig ikke snakk om å ikke følge med. Skulle hun først forelese, var kun 100% oppmerksomhet godt nok. Så man ikke ut til å følge godt nok med, ble man tatt i ermet og trukket nærmere, samtidig som pekestokken viftet faretruende.
Siden jeg ikke forstår russisk, ble Sonja beordret til å tolke. Det var heller ikke frivillig. Var ikke tolken rask nok, ble siste opplysninger gjentatt, med tydelige tegn på irettesettelse. Selvsagt kunne ikke tolken oversette alle fagutrykkene, så da måtte nødsetninger benyttes som erstatning.
Men forelesningen var nyttig den. For når vi ble sluppet fri, var sola på plass, og skydekket hadde tatt en pause.
I Russland er man veldig opptatt av å ikke glemme sine avdøde familiemedlemmer. Så også her i området. Kommunistene forbød all religion, så vanlige kirkegårder er ikke så vanlig å se.
Vi passerte dette gravstedet på vår ferd i dag. En lund med generiske graver, noe symbol for hvilken religion de avdøde hørte til, var ikke synlig. Ikke noe gjerde eller mur rundt området heller. Hele lunden så ut til å være løst organisert, nærmest som en felles avtale om at her er det greit å stede til hvile våre kjære.
Som man kan legge merke til, finnes det både en benk til å sitte på, og et lite bord innenfor gjerdet. Det er et nødvendig inventar med tanke på hvordan skikken er i Russland for å minnes sine avdøde slektninger. På dagen for når vedkommende døde, er det vanlig å dekke til et godt måltid på graven, med rikelig vodka å drikke til.
28.juni 2019
Her holder det ikke med blinkende røde lys og bom, når store tog krysser veien. Skal man være helt sikre på at de med null respekt for lover faktisk stopper før de ender under et kilometer langt godstog, må det sterkere lut til. Lemmene som kjøres opp i veibanen, burde stoppe det meste.
Her ble vi stående lenge, mens 3 lange tog passerte i langsomt tempo, pluss et enslig lokomotiv. Likevel var det faktisk en bil som klarte å passere mellom 2 tog! Han hadde nok bekjente inne på denne manuelt betjente planovergangen, som slapp ned lemmen på venstre side for ham, slik han kom seg hjem til middag i tide.
Her i dette kuperte landskapet mellom Irkutsk og Sljudjanka, trenger forøvrig de lengste godstogene 3 lokomotiv i front, pluss 3 bak for å klare de bratteste strekningene.
En enkel lunch på en av de sjeldne rasteplassene langs veien. De lokale pensjonistene viser som vanlig stor kreativitet i å spe på sine spartanske pensjoner.
Her hadde de rigget seg til med grill, slik at de kan selge nygrillet kjøtt eller fisk til de som raster. Vi nøyde oss med et par kopper god, sterk te.
29.juni 2019
Det å leie bil i Sibir, kan være en frustrerende opplevelse, om man ikke har lært seg å ta tingene som de kommer, og aldri å ta et nei for nei, eller et ja for ja. Alt må tolkes som kanskje og hvis og om.
Vi er altså 4 godt voksne personer, med passe mye bagasje og god erfaring med hvordan veiene i Sibir kan være.
Så når vi skulle hoppe av toget her i denne ikke altfor store byen øst for Balkan, for å oppleve nasjonalparken litt lengre nord, bestilte vi oss en Toyota Landcruiser, med Toyota Rav som alternativ, som leiebil for ekspedisjon. Bilen skulle leveres på jernbanestasjon når toget vårt ankom kl. 0940 presis.
Vi var jo litt spente på hvilken bil som ventet oss, men der det var selvsagt ingen. Etter noen telefoner ble det avklart at bilutleieren var rett rundt hjørnet, og ville være framme om 5-10 minutter, som viste seg å være drøye 30 minutter i praksis, kjørende i en Toyota Passo. Dette er vel en av de minste bilene Toyota noensinne har laget. Bitteliten, med bittesmå hjul og 4 bittesmå seter tilpasset bittesmå japanere, og et bittelite bagasjerom som nok hadde gitt plass til de bittesmå tannbørstene som fulgte med togbillettene, men ikke noe særlig mer.
Vi beundret dette bittelille mesterverket en bitteliten stund, men ble ganske fort enig med utleieren at den nok ikke var noe for oss. Han bedyret at dette var den eneste bilen som var tilgjengelig, men da han omsider skjønte at han holdt på å gå glipp av en forretning, ba han oss vente en halv time til, så skulle han ringe rundt litt. Og riktig nok, bare en time senere dukket han opp på nytt, med en ny versjon Toyota, … en Corolla Fields denne gang.
Denne så mer romslig ut, og hadde både 4×4 og navigasjon. Riktignok var rattet på høyre side, men med automatgir var det egentlig helt ok. Navigasjon snakket bare japansk, og hadde kart kun over Tokyo, med en rute som ikke lot seg slette. Siden alle menyene var på Japansk, hadde utleieren aldri funnet ut hvordan den fungerte, heller ikke hvordan han fikk avbrutt navigasjon, som hele tiden forsøker å geleide sjåføren til en ukjent plass, som antakelig var der bilen opprinnelig stammet fra. Hjemlengsel kanskje?
Vel, kontorarbeidet for overtakelse av bilen ble gjort på bilpanserert til bilen vår, som måtte stå under en bru på den trafikkerte veien som gikk forbi jernbanestasjonen, siden det hadde begynt å regne.
Kredittkortdetaljer ble nedtegnet til minste detalj, men både leiesum og depositum ville utleieren ha i kontanter.
Han gav oss til slutt en så detaljert anvisning i hvordan funksjonene i bilen virket, at jeg antar at dette egentlig var hans egen privatbil.
Men i alle fall. Igjen fikk vi bevist at det alltids finnes en løsning i Russland, om problemet er stort eller lite. Men det blir sjeldent akkurat det du er lovet, eller har forventet.
En liten kveldstur på lørdagskvelden for å sjekke den fine sandstranden ved Baikalsjøen, ble litt mer komplisert enn forutsett. Veien inn i nasjonalparken er selvsagt ikke asfaltert. Den er som vanlig ellers, bare brøytet opp gjennom det naturlige dekket som området består av. I dette tilfelle fin sand, med stedvise innslag av morenemasser.
Når man kjører på slike veier, er man alltid litt bekymret for hvordan dekkene takler underlaget. Men i beste Petter Solbergstil forsøkte jeg å flyte på toppene, for ikke å plage passasjerer og kjøretøy med en tur ned i hvert eneste dalsøkk på veien. Jeg oppdaget etterhvert at det å punktere, ikke endrer kjøreegenskapene markant fra den normale slingringen over veidekket. Hadde det ikke vært for et ønske fra en av passasjerene om å vitenskapelig få testet sitt nyinnkjøpte myggnett, hadde jeg kanskje ikke engang merket insidenten.
Men da vi stoppet opp på den plassen hvor myggsvermen så ut til å være aller mest hektisk, var det umulig å unngå oppdagelsen. Svartrøyken i hjulsporene var framtredende.
Så her sto vi altså, på det stedet som var pekt ut som det desidert beste mygghullet i hele Sibir, med ett flatt dekk. Flatt er forresten et sterkt understatement, … sammenknørvet gummismørje tror jeg er et mer dekkende begrep. Selv russiske dekk ser ikke ut til tåle lengere distanser, hvor luft er erstattet med sand og grus.
Hjulskiftet ble derfor foretatt i beste Petter Solberg tempo. Det ble likevel en blodig affærer. Hjelper lite med småmasket myggnett over nesetippen, når bare sommer-legger blir innbydende servert de blodtørstige urinnvånerne.
Etter en lynkjapp hjulskifte, ble blodbestenk verktøy pakket ned, og vi kunne halte videre på et smalt reservehjul, som hadde i alle fall litt luft.
Neste utfordring ble å finne et verksted i denne landsbyen, som fortsatt holdt åpent en sen lørdagskveld. Det viste seg å ikke være noe problem i det hele. Stedets beste, og eneste, dekkverksted hadde service 24/7. Og her var det fortsatt kø.
Dekket vårt var hinsides alle muligheter for reparasjon, selv etter en grundig vurdering av eksperten som drev virksomheten. Karen hadde heldivis et lite utvalg av dekk i riktig dimensjon på lager. Selvsagt ikke helt nye, men ikke mer brukte enn at de burde holde 500 km til. Slangen som lå inni dekket, ble heller ikke vurdert som repparerbar. Der var det så mange gamle lapper oppå de andre gamle lappene, at hullet ikke var mulig å få tett. Men det var heller ikke noe uløselig problem. Verkstedet hadde et godt utvalg av høvelige slanger. Ikke helt nye, selvsagt, men godt lappede som beviselig holdt luft.
Oppholdet på verkstedet kostet oss 800 Rubler for dekk, 200 for slange, og arbeidet kom på hele 350. Når det går 7,5 rubler på en krone, følte vi oss ikke direkte loppet.
Men igjen. Russerne er resultatorientert. Man utnytter de ressursene som finnes, og lar ikke tåpelige regler og ønsker sette noen stopper for å løse dagligdagse utfordringer.
30.juni 2019
Mens vi venter på maten, kan det smake med litt lokalt brygg. Kvas kalles dette brygget, som er laget fra brød.Smaker som, tja øllebrød? Bare motsatt.
Det er noen fantastiske sandstrender langs deler av Baikalsjøen. Milevis med strender bestående av finkornet, lys sand. Stort sett uten folk som nyter badelivet, selv om det finnes rikelig med mulighet for å campe her på strandkanten.
Det er vel 3 hovedgrunner til det er slik:
1. Det finnes nesten ikke folk her.
2. Vannet er iskaldt.
3. Du risikerer å bli spist opp av mygg, alternativt bjørn.
På vår kveldstur til stranda, så vi helt ferske spor etter en binne med unge, som også hadde tuslet i vannkanten. Kanskje på leting etter en uvøren soltilbeder.