1.juli 2019

Ja, hva tenker man på, når man sakte duver gjennom de Sibirske stepper som passasjer på den Transsibirske jernbanen, uten annet å se på enn endeløse gressletter, bare en sjelden gang avbrutt av en gråfarget ansamling med trehus.

Vel, først og fremst at det er store kontraster i dette enorme landet, og mangt og mye er løst helt annerledes enn hva vi er vant til.
Som at jernbanestasjon ofte er et stort monumentalt bygg, selv om byen rundt mest minner om en pinnehaug.

Som at sikkerheten tilsynelatende blir tatt svært alvorlig. Alle stasjoner har egne sikkerhetsvakter, med en portal du må passere igjennom, som skanner for metallgjenstander. Bortsett fra at sysemet ikke ser ut til å virke, og vaktene kun er til sted for å rettferdiggjøre sin lønn.

Som at konduktøren på vogna hvor du har kupé, er en myndig dame, som ikke slipper deg inn før billett og pass er grundig sammenlignet, bokstav for bokstav. Her slipper ingen snikpassasjerer seg om bord.
Som at avgangstiden for togene like gjerne er midt på natta, også i store byer, men at du kan leie et rom på stasjonen på timebasis, slik at kan sove litt mens du venter på toget.

Som at du kan overnatte på et moderne luksushotell med alle fasiliteter, men gata fram til hotellet er en gjørmesti som ikke gir det minste hint om hva som ligger i andre enden.

Som at russerne også liker det som er nytt og fancy, mens de som regel må nøye seg med nedslitte og utrangerte ting. Hvilken status fabrikknye ting har, ser man ofte på nyoppussede overnattingssteder, hvor fabrikkmerker på toalett, dusj og servanter som regel fortsatt sitter på, flere år etter at ble montert.

Som at røropplegget på baderom er litt vilkårlig koblet. Det kommer like ofte varmt vann fra krana som du skrur på for kaldt, som motsatt. Rødt og blått må du betrakte som ren dekorasjon. og ikke noen anvisning om kaldt eller varmt.
Som at på et stort inngjerdet område, med varme kilder og badeanlegg, restauranter og barer, ikke finnes noen toalett. Det finnes riktignok et toalettbygg, men det er stengt.

Som at en russer aldri lar en sjanse for salg gå fra seg. Jeg gikk innom en restaurant for å få låne toalett, men bestilte selvsagt en øl for å være en ordentlig gjest. Toalett hadde de ikke. Vel, da måtte jeg avstå fra ølet også, siden situasjonen var prekær. Det forandret saken totalt. Jeg fikk låne deres private toalett, som selvsagt bare var en utedo ute i bakgården, med sitt sedvanelige hull i gulvet. Men det avhjalp situasjonen, og jeg kunne nyte en øl med velbehag.

Som at spisesteder langs veien også her er skiltet med kniv og gaffel, mens du aldri ser noe til kniven, men må nøye deg med skje og gaffel når du vil spise.

Som at kollektivsystemet egentlig fungerer utmerket. Busser og minibusser kjører overalt, men du får aldri noen billett. Du betaler 20-25 Rubler når du går av. Antar bussjåføren har billettinntektene som sin lønn, siden det ikke føres kontroll med hvor mange passasjerer han har fraktet.

Som at skiltingen langs veier kan være svært underfundig. Hvor fartsgrensen før en skarp sving kan være nedsatt til 70, mens det midt i svingen er skiltet til 80, som blir opphevet 25 meter senere, og 70 grensen opphevet 200 meter etter det igjen.
Det var bare noen av raritetene jeg kom på, mens vi durer østover, og passerer de kilometer lange togene som frakter gods fra Kina mot vest.

—***—

Tenk, GUNNAR, TENK!
En champagneflaske som har blitt kontinuerlig ristet på toget over 6549 km fra Moskva, og blir servert ved romtemperatur, som her er 27°C for øyeblikket, bør alltid regnes som høyeksplosiv. Og når serveringsdamen i tillegg plutselig plasserer flaska på bordet, for så å øyeblikkelig forsvinner, burde det ringe mange, mange alarmer.

Når underbevisstheten i tillegg hinter om at «håper jeg ikke sprenger hull i taket», burde alle advarsler være på plass.
Men nei da, her fikler man uvørent med ståltråd og folie på toppen av flaska, inntil katastrofen plutselig er faktum, manifestert som en høylytt eksplosjon. Sikkerhetskameraet som var plasser over bordet vårt, er historie. Til høylytt applaus fra våre medpassasjerer, returnerer enkelte forfjamsede gjester restene av toppmontasjen fra flasken, til vårt bord.

Og ved et grundig champagnevasket bord, kan vi omsider sitte rolig å skåle med restene av fluidet fra flasken, og regne med at resten av togturen blir minst like vellykket.

2.juli 2019

Togene på den Transsibirske jernbanen er mange og lange. Godstogene gjrre over 1 km. lange

3.juli 2019

Sitter og skuer ut over de uendelige gressmarkene som passerer forbi togvinduet. Det jeg sitter å funderer mest på, er at det nå på 3dje dagen, og gjennom 3 tidssoner, ikke har vært et eneste synlig tegn på at det drives noen form for landbruk her. Ingen beitedyr på markene. Ingen gjerder å se, så langt øyet kan skue.

Ingen landbruksmaskiner i eller rundt de få landsbyene vi passerer. Det eneste tegn til at noen høster av markens grøde, var 3 høystakker i forrige landsby vi passerte.
Nå antar jeg de som bor i landsbyene hegner vel om sin kjøkkenhage og sin ku, og skaffer det familien trenger av melk og smør og grønnsaker av det de selv produserer.
Men at det ligger et enormt, ubrukt potensiale for matproduksjon i denne regionen, er opplagt.
Stalin og kommunistene sørget for bli kvitt alle som hadde gode kunnskaper om landbruk. De initiativrike som var igjen her da kommunismen falt, har i stor grad flyttet vestover, gjerne helt ut av Russland.
Dagens makthavere har nå så smått begynt å tillate immigrasjon fra Kina, i håp om å øke produktiviteten i denne østlige delen av dette enorme landet.
Vi kjører nå rett nord for grensen til Kina, men har ikke sett noen kinesere så langt. Bortsett fra de få turistene som er med på toget.

—***—

Da har vi tatt en pause i togreisinga, og tatt inn på et hotell i Khabarovsk.
Overgangen fra de lett klaustrofobiske, kummerlige, og etterhvert noe illeluktende forholdene på toget, til dette luksushotellet, er kjærkommen.

Å finne et baderom som har rennende vann, til og med både kaldt og varmt, har et normalt utsende toalett som funker, og ikke stinker, og som attpåtil har tilnærmet normalt toalettpapir, er noe man jo ikke savner før man har vært det foruten noen dager.
Men mest av alt er tilstedeværelsen av en ordinær dusj kjærkommen. De har til og med fått koblet rørene riktig, event fjernet røde og blå markeringer på krana.
At man selv kan styre aircondition, både hvilken temperatur du vil ha, og om den skal gå eller ikke, er jo en liten revolusjon. På toget var den hyppigste fritidsaktiviteten å jakte på konduktørdama, for å få henne til å slå på kjøling. Dessverre var hun ikke spesielt glad i kald luft, og uten muligheter for å regulere temperaturen, ble ventilasjon ganske fort slått av igjen.

I en stor by som Khabarovsk er det flust med restauranter og skjenkesteder. Likevel er det marked for å selge Kvas direkte fra bryggetanken ute på gata.