NM Magnum 1 – 6. august 2016
Siste øvelse for mitt vedkommende i NM 2016 ble Magnum 1, eller pysemagnum som enkelte vil kalle det. Det vil si at ammo må holde en viss faktor for å bli godkjent. For de uinnvidde; faktor er et litt mystisk begrep som skal beskrive hvor mye futt det er i kula.
Til denne øvelsen hadde jeg faktisk forberedt meg usedvanlig lenge og grundig når det gjaldt ammo. Hadde importert en helt spesiell støpeform fra statene for kulene som skulle benyttes. Støpt opp en flokk med slike, for å ha et utvalg å ta av. Hadde så kalibrert og smurt disse med kulefett av gammel og god, men hemmelig oppskrift. Og at på til skodd herlighetene med nypolerte gascheck av kobber. Helt nydelige skapninger å se til, var de.
Det ble så foretatt en grundig test med hjemmeladet ammo for å finne en laborering som var optimal, og for å se om kuledesignet egnet seg til formålet. Testen ble utført ved å lage 10 patroner etter en oppskrift jeg hadde brukt tidligere, og så foreta en prøveskyting. 5 skudd for å se at revolveren ikke gikk i stykker, og 5 for å se om kula fløy fort nok for å tilfredsstille det mystiske faktorkravet. Det siste punktet i testprogrammet var å sjekke at kula rakk fram helt til skiva, og i så fall, om den gjorde det med nesa først. Alle punktene ble godkjent med glans, og oppskriften for NM-ammoen var dermed fastsatt.
Men man kan jo aldri bli grundig nok, har jeg hørt noen påstå. Dermed ble hele samlingen med nystøpte kuler gransket med vekt, lykt og lupe. De som var for lett eller tung, hadde rynker på nesen, eller ellers så ut til å ha en holdning som ikke helt samsvarte med den store oppgaven på Ørlandet, kom aldri fram til intervjuet. Etter en runde eller to med utdypende samtaler under to øyne, slapp de utvalgte kulene med vinnervilje videre gjennom ladepressa, hvor de ble dresset opp med egnede hylser, foret med det beste kruttet som var å oppdrive, og til slutt oppmarsjert i en boks merket med .357 Mag. og NM 2016 både på inn- og utsiden av lokket.
… Men egentlig var jo all denne jobben både totalt bortkastet, og helt unødvendig, siden jeg hadde lagt om strategien til å stole fullt og helt på ren og skjær flaks.
Da dagen endelig opprant, hadde fru Fortuna heldigvis funnet sin plass i min nærhet, og dyttet bittelitt på alle kulene som startet ut, slik at de smatt innenfor tolkekanten på skivene. Jeg våget selvsagt ikke ymte frampå om at det kunne ha vært fint om de også hadde kommet innenfor innertreffsonen; man utfordrer da ikke den damen ustraffet med å vise slik utakknemlighet. Lykketreff er lykketreff.
Utholdenheten til damen var faktisk større enn noen gang, og toppet seg helt på standplass 7, Lykkestandplassen, med egen heldiggris. Her var det faktisk jeg ledet hele NM i Magnum 1 en ørliten liten stund. Fikk notert 5 treff i hele 4 skiver, noe som vel må sies å være ekstraordinært bra, siden det faktisk bare fantes 3 av disse. Jeg ledet altså hele gamet her, med ett poeng mere en maks oppnåelig! Men midt i lykkerusen hørte jeg meg selv forklare standplassleder og dommer, at han muligens hadde premiert min eksellente innsats vel mye.
Men gaver fra fru Fortuna bør du ikke forsmå, det gir konsekvenser. Hun ble nok litt småsnurt der og da en stund, og giddet ikke lykkeknuffe like ivrig etter den fadesen.
Vel. Til slutt endte vi så opp på siste standplass, som var rigget til spesielt for Magnum-skyting. I løypebeskrivelsen var den tegnet opp med en enorm skive, flere meter høy. Aberet var bare at når vi ankom åstedet, var skivene plassert så langt unna, at det var vanskelig å oppfatte dem som treffbare mål. Hadde alle de 15 skivene som fantes der borti horisonten, vært montert sammen til en, og kanskje attpåtil blitt fordoblet i størrelse, hadde man kanskje øynet et ørlite håp om å treffe.
Nei, her var det bare å sett absolutt all lit til at lykkefruen ikke var blitt langtidsfornærmet. Det gjenstod altså å avfyre 5 magnumskudd. Prosessen for dette fulgte akkurat samme rutine som de 45 foregående: Man klemmer til det man makter rundt skjeftet på revolveren, linjer opp siktene sånn ca. i retning skivene, kniper igjen øyan så mye som mulig og krammer pekefingeren rundt avtrekkeren inntil det skjer en liten detonasjon nær tommeltotten.
Når smertetåken og kruttrøyken har letnet tilstrekkelig, forsøker man å finne igjen revolveren, fortrinnsvis i et stykke, og gjentar hele prosedyren som beskrevet ovenfor.
Standplasslederen gav oss hele 30 sekunder på å av gårde de 5 skuddene. Det virket jo som ett hav av tid, når man lå i sofaen og finleste løpebeskrivelsen, men kunne gjerne vært utvidet med en halv dag når man stod midt opp i det.
Heldigvis. Fru F. hadde tross alt klarte å fikle 4 av de 5 kulene innenfor tellesonen, så dermed mistet jeg bare ett ørlite poeng på siste standplass. Regner jeg med de få andre unnasluntrerne etter heldiggrisen, hadde jeg faktisk oppnådd hele 78 poeng, som jeg selv regner som tilnærmet suksess, med tanke på at 84 var maks oppnåelig. Uten tvil den mest vellykkede øvelsen for mitt vedkommende under hele NM.
Min beste plassering inntil da var en ellevte plass, og dårligste ikke
verre enn nr. 37. Men denne runden gav meg en ny rekord, som nummer 67 på resultatlista. … Magnum er rare greier gitt!