NM Miltærfelt 4. august 2016
Torsdag var det omsider duket for Militærfelt. Programmet har vel ikke så mye med forsvaret å gjøre, som det har med våpen av det noe mere røffe slaget. De bemerker seg ikke akkurat med utpreget presisjon.
Ammo ble utvalgt etter samme metode som for revolver, med formål: Oppnå flest mulige lykketreff. Men dagen startet faktisk ikke så veldig heldig. Sol fra knallblå himmel, svak bris som holdt alt av flygende insekter borte, og temperatur på rundt noenogtyve grader. For en finnmarking som oppnår de beste plasseringene i vær som får flest mulig andre til å holde seg hjemme og innendørs, var dette altså ikke noen god start. Her måtte man altså prestere noe, og skyte bedre enn adskille flere godværskyttere enn vanlig.
Heldigvis var fru Fortuna våken såpass tidlig på morgenen, og holdt sin heldige fot rimelig nær min standplass. I alle fall fram til standplass 5 og 6. Her hadde tilfeldigvis det første grytidlig-laget funnet på å endre på løypeoppsettet, og bestemt seg for at det skulle være 2 standplasser med en-håndskyting, i stedet for bare en, som de andre lesekyndige deltagerne hadde oppfattet løypebeskrivelsen som.
Etter mye diskusjoner rundt dette, ble det innkalt til et plutselig jurymøte over telefon, noe som viste seg litt vanskelig, siden flere av medlemmene fortsatt var ut i felten og skjøt. Da hørtes det en mektig røst over skogen: «Det skal skytes enhånds på begge plassene!». Denne skogsrøsten var visst noe alle hadde veldig stor respekt for, så hele forsamlingen stilte seg lydig opp, uten å kny, med en hand i lomma, og skjøt som befalt.
Og da var det suget i magen kom! Nå kunne jeg jo ha beskyldt fru Fortuna for at hun hadde forlatt åstedet i ren utålmodighet, men det våger jeg jo ikke. Jeg skal jo skyte en øvelse til. I stedet vil jeg gi været hele skylden. Her står det en liten, utålmodig finnmarking i steike ro i en hel halvtime, uten å slå floke en eneste gang, og uten å ha en eneste j**vla mygg å klapse etter. Blodomløpet til hodet må jo ha stoppe helt opp. I tillegg hadde han funnet seg en skygge på skiva å orientere seg etter. Men det er jo ingen som har fortalt at sola kan være framme så lenge om gangen, at en skygge får tid til å flytte på seg. Er det normalt?
I alle fall, etter å svært grundig, og lenge, ha fokusert på hvilke skiver som skulle beskytes, og merket seg spesifikke markører for å gjenfinne disse, fikk man endelig lov å beskyte målområdet. Men snodig nok, ved anvisning av egne skiver, så viste det seg at disse fortsatt besto av rene, ubesudlede og nystrøkne papirflak, uten så mye som et eneste sølemerke på seg, mens naboskytterens skiver var fullspekka med adskillig flere innertreff enn de antall skudd som var tillatt å bruke på øvelsen. Da er det nok forståelig at en ellers ganske sindig finnmarking kom med noen utvalgte gloser, … som heldigvis har blitt sensurert bort her i dette forumet.
Gjennom resten av løypa fikk begge tvillingsøstrene Tuna omtrent like mye innflytelse, og sluttresultatet er nå blitt historie. Men en gang blir det sikkert NM-deltagelse på nytt! En sikker og anerkjent strategi for å oppnå gode resultater, har jeg i alle fall oppdaget. Så da ….