NM Militærfelt 17.juli 2019
Tredje dagen med NM Feltpistol her i Dagali var dedikert øvelsen Militær. Har jo ikke så mye med forsvaret å gjøre, annet enn at våpentypen opprinnelig kom derifra med den opprinnelige øvelsen Feltpistol.
I gamle dager var det 8 skudd pr. standplass, siden det var normal magasinkapasitet på våpen som da ble brukt. Men så ble jo revolver tatt inn som ny øvelse, og for å forenkle dømming av skiver hvor noen skjøt med automatpistol, og andre med seksløper, ble øvelsen endret til 6 skudd. Og det har vært reglen siden da, med noen få iherdige forsøk på å få redusert antallet til 5. Det gikk så langt at Skytterforbundet holdt på å bli splittet, da nye regler ett år plutselig sa maks 5 skudd. For å unngå krig, gikk man tilbake til 6 skudd i alle de 4 øvelsene for Feltpistol. Så ikke tro at ett skudd fra eller til ikke betyr noe. Det spørsmålet har skaket grunnvollene i hele skytternorge.
Men altså. Etter å ha skutt bare 5 skudd i Spesialfelt de siste 2 dagene, så skulle man fra i dag av lade med 6 patroner, for så forsøke å lage til sammen 6 hull i de skivene som ble presentert på hver standplass.
Militær har sine regler for hvordan våpenet skal være, både konstruert, og funksjonelt. Men også regler for ammo. Både av utseende, men også hvor mye futt det skal være i patronen, … faktorkrav som det kalles. Dvs hvor stor fart kula minst må ha i forhold til sin vekt. Hensikten er selvsagt at våpenet skal bli litt vanskelig å handtere. Det er klart det er vanskeligere å få av gårde neste skudd, når pistolen forsøker å hoppe ut av handa hver gang det smeller. Nå er kravet heldigvis ikke like rigide som i Magnum-øvelsene. Man vil jo helst at skytterne er i stand til skyte med samme våpen flere ganger, og slipper å samle det opp som små biter etter hvert stevne. Men kravet er der, og det blir noen ganger sjekket. Joda, mine hjemmeladede holder nok kravet, og vel så det.
I dag var ambisjonsnivået for dagen økt betraktelig i forhold til i går. I tillegg til å ikke forstyrre naboens skiver med unødige hull, var målet også å avfyre 60 skudd i løpet av dagen. Altså ikke bare lade med så mange, men også smelle av samtlige.
Så da jeg startet på min runde var fokuset krystallklart. Hvor er mine skiver? Hvor mange skudd skal jeg sette i hver av disse? Antallet i magasinet var ellers veldig godt organisert etter første standplass. Da var det bare å følge mønstret fra de tomme radene i ammoboksen.
Etter første standplass var stemninga høy, og håpet om gull var på topp. Alle skudd gikk presis dit de skulle, innfor den romslige tidsluken vi fikk lov til å skyte.
Etter første standplassen begynte sola plutselig å virke, og gullhåpet raknet allerede på neste standplass. Samlingene var fortsatt imponerende. Bare litt utenfor der de ga særlig uttelling i form av poeng.
Man måtte tydeligvis ha fokus på kornet også, i tillegg til de andre oppgavene.
Nå gikk det sånn noenlunde bra de neste rundene, med unntak av det ekstra skuddet som måtte ut på hver plass. Det ville liksom ikke helt være med på leken, og jeg måtte avskrive ett par tre poeng for hver plass vi fullførte.
På standplass 7 var låvedøra tilbake på plass. Her tillot ikke æren at man forlot standplassen med et skriftlig vitnemål på at man ikke engang var i stand til å treffe en låvedør. Så derfor ble låvedøra denne gang overøst med skudd, for å være sikker. Det gikk jo selvsagt litt utover manglende hull i de andre skivene, men æren var nå i alle fall berget.
Standplass 8 var litt kinkig satt opp, med 4 bittesmå skiver nært, og en tilsynelatende kjempesvær skive langt borte. Her var den opplagte strategien å først sette 2 skudd i den nærmeste skiven, og så fordele de 4 resterende på de siste skivene. Det ville trygge at man faktisk fikk av gårde alle 6 skuddene.
Men nå hadde nok sola gjort en grundigere jobb enn forventet, så i stedet fikk jeg den brilliante ideen at jeg først skulle sett ett skudd i hver av de 4 små skivene, sjekke for bomskudd, eventuelt rydde opp i disse med et femte skudd, og så avslutte med ett, eller kanskje to skudd i den kjempesvære elgen oppe i skogbrynet.
Det denne brilliante taktikken ikke tok hensyn til, var at jeg jo aldri er i stand til å huske noen som helst plan etter det første skuddet. Så da ble det i stedet 4 raske skudd i de små skivene, fulgt opp med et rolig avtrekk på elgskrotten. Kjempefornøyd med prestasjonen tok jeg ut det tomme magasinet, og gjorde klart for visitasjon. Men her var det noe som ikke stemte helt, for sluttstykket sto jo ikke bak slik det pleier å gjøre. Måtte faktisk dra det bakover helt manuelt. Og plopp. Der forsvant det en messingrull ned i myra.
OK. Så halvparten av målet for dagen ville altså ikke bli oppfylt. Jeg kunne
nok bli kvitt alle skuddene, men ikke helt slik som jeg hadde planlagt, eller
ønsket.
Siste standplass. Grei skuring. 4 blinker fordelt på 3 avstander. Nesten på
strak linje, om ikke helt. Jeg hadde skive 15, av 16 i rekka, så målet om å
bare gjennomhulle egne skiver var godt innenfor rekkevidde. Min hyggelige nabo
til høyre, som heller ikke hadde klart å fylle løypa så langt, småfleipet
angående mine brustne mål for dagen, om at det kunne vært trivelig med litt
hjelp fra min side på hans skiver.
Men her var planen klinkende klar. Fordeling slik at alle 6 skudd kommer av gårde, nøye innøvd bevegelse mellom de tre holdene. Dette var jo lett. Skivene sto jo nesten på linje. Nesten!
Så på ild gikk det helt på autopilot. Men etter nest siste skudd oppfattet jeg liksom i øyekroken at det var svært få skiver til høyre for de jeg skjøt på. Faktisk ingen.
Så hadde altså naboen og jeg likevel samarbeidet om å lage hull i hans skiver på midterste holdet. Vi hadde pepret de skivene med en uhorvelig mengde skudd, … hvorav ett traff.
Trøsten får være at om jeg nå ikke klarte noen av dagens mål, så gjorde ikke feilskyting på siste standplass særlig stort utslag. Vi vet jo ikke hvem sitt skudd det var som traff.
Så da får jeg lese resultatlisten for den tøffeste aldersklassen fra bunn og oppover, slik jeg pleier, denne gangen også. Og fryde meg over hver kjent navn jeg eventuelt ser, før jeg finner mitt eget.
