Da var vi ferdig med den andre dagen av Norgesmesterskapet i Feltpistol 2019. Spesial Revolver og – Pistol var øvelsene i dag. Dette er de små våpnene, som har sine strenge regler både på maks størrelse og vekt. Utfordringen er da å klare å treffe noe som helst med disse, når det nesten ikke er avstand mellom siktene, og når den fjærlette vekta heller ikke hjelper særlig på stabiliteten. Men en stor fordel hadde disse små våpnene i dag. Det ble så mye bedre plass på minibussen. Daniel fikk ellers prøve seg for første gang i en NM-løype. Han startet ut med revolver. Den er jo knøttliten, så man må jo passe litt på så man ikke skyter av seg noen fingertupper. Jeg for min del hadde fått stokket knoklene på plass i begge nevene, etter Magnum-øvelsen i går, og startet ut med pistol. Mine ambisjoner var vel egentlig ikke større enn å klare å skyte kun på mine egne skiver, og ingen andres. Det målet klarte jeg faktisk, selv om det holdt hardt på standplassen med 16 svarte griser på rekke å rad, hvor min gris var nr. 6 i rekken. Hadde det vært svarte sauer, kunne det nok endt opp på en helt annen måte, med tanke på den varme sola, den gode tida og komforten med å sitte behagelig på en stubbe i skogen i indre Buskerud å telle. Vel, jeg klarte å holde meg våken nok til å treffe grisen min, selv om de andre skuddene tuslet seg inn i skogen uten å gjøre særlig nytte for seg. Daniel strevde med revolveren, hvor avtrekkeren noen ganger ble så tung at ikke var mulig å få til noe godt skudd, eller skudd i det hele tatt. Likevel kranglet han inn mange nok treff på griser og harer og tiurer til at det faktisk holdt til sølv. Så husk: Never, ever give up. Neste runde gikk vi med motsatt bevæpning. Da var nok også sola på sitt ivrigste, så medbragte vannflasker ble flittig luftet. Nå hadde Daniel resultatet til sin argeste konkurrent å forholde seg til. Han regnet ivrig, og pustet lettet ut når alle skuddene ble regnet opp, og så litt fortvilet ut når de ikke ble det. Men det regnestykket ble forøvrig ganske lett etter hvert å holde rede på, for skuddene fra den knøttlille pistolen, … som jo var i godt humør hele dagen, og ikke lagde noen uventet kvalme, … så stort sett ut til å gå nøyaktig dit skytteren ønsket å plassere dem. Med kun noen få blystykker som fant ut sin egen kurs, var målet om å slå konkurrenten innenfor rekkevidde da det gjensto 2 standplasser. Her var det en bitteliten skive på en usakelig lang avstand, som mange skyttere tidligere på dagen hadde misset på. Jeg kom da med det gode råd om at han burde safe litt, og gi bort ett poeng mot å få et sikkert treff på en mye større skive som sto mye nærmere. Ett poeng er bedre ingen poeng. Men ungdommen nå for tiden hører jo ikke på den erfarne generasjon. Ugla på den usaklige lange avstanden mottok to skudd. Med begrunnelsen at to poeng er bedre enn ett. Så med Pompel og Pilt logikken kunne han runde de to siste standplasser med full uttelling. Spente kom vi oss tilbake til sekretariatet, svett i trøya og usikker på om kalkuleringene ute i løypa var i samsvar med resultatsystemets inpunchede treffer og bommer. Men datasystemet hadde nådd sine 400 linjer med resultater, og nektet å opplyse om flere for denne dagen. Slitne, tørste og sultne dro vi derfor tilbake på hytta, uten å vite sikkert hva resultatet var, … og om det kanskje kunne holde til gull. Det var jo også en annen konkurrent som heller ikke var listet opp med sluttsum. Så langt ut på kvelden, etter at alle finaleskytinger var fullført, satt vi spent og ventet på hvilken ungdom som ville bli kåret til Norgesmester i Spesial Pistol. Jeg tror det var mer uutholdelig enn selveste julaften, for minst en person ved bordet. Men Hipp, Hipp Hurra. Både skytingen og kalkulasjonene viste seg å holde mål, og familien og klubben har fått utropt en Norgesmester. Men vi vet jo fortsatt ikke hva poengsummen ble helt sikkert.
