Den transsibirske jernbanen 2019 – del 4

4.juli 2019

I Russland lider mye av teknologien vi har gjort oss avhengig av, av det jeg kaller «blinkelys syndromet»; eller «virker, … virker ikke, … virker».

Når man reiser rundt slik vi gjør, er det å ha tilgang til Internett ikke bare nødvendig i mange sammenhenger, som til å booke rom og billetter, for Google Maps, for Google Translater og oppslag på ting man behøver mer info om. Men også for å ha kontakt med familien, og til ren underholdning.

Men tilgang til nettet kan være svært sporadisk. Mobilnettet er godt utbygd også her, men bare i bebodde områder. På landeveien eller på toget gjennom ødemarken mellom byene, er det ingen signaler.

For å ikke tømme kontoen på kjøp av dyre, norske datakvoter (30 kr. pr. MB), har vi alle kjøpt forhåndsbetalte russiske mobilabonnement. 30 Rubler pr. dag med ubegrenset databruk. Siden det stort sett er 4G overalt der det er nett, blir ikke behovet for fri WiFi like stort som i Europa. Slik tilgang er uansett ofte basert på det samme 4G nettet, og er derfor ikke noe raskere eller mer stabilt enn hva du får på telefonen.

Utfordring nr. 2 er å ha nok strøm på telefon. Det er selvsagt strøm selv i den minste landsby, men å finne en kontakt som kan benyttes til lading, kan by på litt detektivarbeide, eventuelt en konkurranse med russiske reisende, som jo har akkurat det samme behovet.

Så da er en Powerbank en god venn å ha. Du lader raskt opp telefonen fra denne. Og det er en mindre risiko å legge den til opplading på et sted du ikke kan overvåke, enn å lade opp selve telefonen der. Russere er jo stor sett ærlige mennesker, men tjuvradder finnes det over hele verden.

Khabarovsk er en moderne russisk europeisk storby som ligger 30 km fra Kinas østgrense.

Europeisk, fordi både befolkning og kultur ser ut til å være mye mer påvirket av Moskva, enn av Østen.

Byen er på størrelse med Oslo, og det meste ser ut til å fungere godt. Reiste litt med buss, og her fikk vi fikk vi faktisk billett (et tegn på europeisk påvirkning). Her har de effektivisert billetteringen, ved å ha egen konduktør på hver buss. Smart med tanke på lønnsnivå, og blinklys syndromet. Konduktøren hadde full oversikt over hvem som gikk på, og hadde en billettmaskin som taklet både kontanter, kredittkort og mobillett.

Hvorfor anskaffe dyre kompliserte systemer, når enkelt godt håndverk mestrer alle avvik som måtte oppstå. Sjåføren kunne tråkle gjennom trafikken, mens konduktøren passet på inntektene.

Noen glimt fra byvandringen i Khabarovsk

Er vist ikke like trygt overalt, selv i en storby.
En blå traktor. Var jo en slik jeg lærte å kjøre med. … Nesten.
Joda. Levde noen slike her, for noe år siden. Men lukter fortsatt bra.
Trenger vel litt hørselsvern her.
Ble plutselig innlemmet i en pionergruppe, som fikk instruksjoner på riktig handtering av forhistoriske vesener.
Svære rein dem har her borte.
Gåte: Hva har en atomubåt felles med en bibel?
Ikke alt blir skrevet med kyrilliske bokstaver. Men noen ganger blir engelske navn og ord skrevet med det.

Khabarovsk ser ut til å være en by som tar godt vare på sin kommunistiske historie.

Hovedtorget heter fortsatt Lenins torg, og de har gater som heter Karl Marks gate, og Lenins gate. På museet finner du også en hel avdeling dedikert tepper laget av kvinner fra området, som ble forært Stalin som gave i hin hårde dager.

Da legger vi ut på siste etappe til Vladivostok. 800 km og 9 timer. Ble innlosjering på 3 klasse denne gang, og har fått soveplass oppe på en hylle i andre etasje. Vi deler bord med 2 hyggelige damer, som er svært snakkesalige. Da de hørte vi var fra Norge, og de har familie som er på ferietur til Norge, var alle antydninger til is brutt. Men nu går jo samtalen bare på russisk, og da får man bare smile og nikke å si «kharasho» når man synes det passer, ispedd litt «da» dann og vann, eventuelt «njet» hvis det bli for påtrengende.

5.juli 2019

Da er vi kommet 9280 km fra Moskva, og 11020 km øst for Trondheim, men er fortsatt bare i nabolandet vårt. Vladivostok ligger ved sjøen. Ganske kjekt, siden den er en havneby, og var hovedbasen for den sovjetiske stillehavsflåten. Vi kan altså smake på Stillehavet herfra, selv om havet heter Japanhavet. Vi har faktisk kommet oss øst for Tokyo.Byen kalles gjerne russlands San Francisco, siden den har sin Golden Gate, sine bratte bakker, og hadde i alle fall et kinesisk kvartal. Når har den bare mange ulovlige innvandrere fra både Kina og Nord- Korea, som sikkert bor litt overalt. Byen har ca. en halv million innbyggere, hvor folketallet synker.

Noen bilder fra dagens runde i Vladivostok. Byen ligger rundt og på noen fjell ved Den gyldne bukta. Har levd godt på Sovjets marinebase, fram til unionen ble nedlagt. Nå er det vel mest skipsfart generelt som er livsgrunnlaget. Men byen ser sliten ut, og har synkende folketall. I hvertfall det offisielle.Klimaet slik vi erfarer det, er ikke spesielt innbydende. Byen ligger på samme breddegrad som Marseille ved Middelhavet, men har ingen varme havstrømmer som bidrar. Om vinteren fryser det til i bukta, i allefall noen ganger. I dag er det skyet, men opphold, og 15°C.OBS. Litt forklaring under hvert bilde.

Det går busser, ofte, og uten konduktør. Vi betaler når vi går av. Ofte er det gamle vrak som halter rundt, med underlige lyder fra kardang og drivverk.
Golde Gate. Heter så, ikke fordi den er gylden, men fordi den krysser «the golden bay»
Byen har nylig overtatt som hovedstad for region fjerne østen.
Ingen lang kø foran iskrembilen i dag. Kald vind fra havet, ingen sol, 15°C og nesten ingen turister er vel forklaringen.
Byen har mange parker, og ennå flere monumenter og statuer. Denne parken lå midt i en rundkjøring. Ingen utsikt, men heller ingen vind. Og du kunne beundre alle bilene som surret rundt der oppe.
Kirkebygg har begynt å dukke opp på nytt. De ble ikke bygget under kommunistene, og de som fantes ble brukt til andre formål. Det merkelige er at selv helt nye bygg ser gamle og slitte ut før de er ferdige.
Denne ubåten har senket mange skip under andre verdenskrig. Nå er den etter hva som står på plakaten utenfor døren, byens mest besøkte museum. Vi hadde god plass ombord, og slapp å stå i kø.
Liten tvil om at dette er en importhavn. Så mye gravearbeide er det ikke på gang her. Ingen store hull i noen gater, bare veldig mange små.
Vi møtte mange tog på turen mot Vladivostok, med slike maskiner på vogna.
Nå er det den Russiske marinen som har base her. Men er vel de samme, gamle båtene. Men Putin har brukt adskillige milliarder Rubler på å bygge nye. Men nytt ser ofte gammelt ut her, allerede før det blir ferdig.
Antakelig gammel. I allefall ikke stealth.
Minnetavle over noen av de russiske soldatene som er ofret i de mange krigene som Sovjetunionen deltok i. Denne tipper jeg er fra WW2. Kunne ikke lese hvilken krig det gjaldt, bare at navnene var sortert alfabetisk.
Golden Gate starter midt inne i byen, litt oppe i fjellsiden. Sånn ca. i 3dje etasje.
Der er gedigne dimensjoner på en bru med 6 kjørefelt, som må kunne slippe de største skip som finnes under.
Ett minnesmerke på byens tak. Her ved verdens ende, i alle fall enden på den Transsibirske jernbanen, er det mange som beseglet løftet om evig troskap med å låse et hengelås på monumentet, og senere hiver nøkkelen i The Golde Bay.
Eventuelt matroser som har feiret dimitteringen fra 2 års plikttjeneste, ved å kvitte seg med låsen til skapet sitt, for slik å markere at det endelig er slutt på skaporden og inspeksjoner.
Var jo ingenting å se i dette periskopet, men man stiller jo opp for å få til et litt action-preget bilde.
Fikk testet at måkene på denne siden av kontinentet er like dyktige som de som holder til på Trondheim Torv. Joda, det var jo forskjell på både mot og manøvreringsevne i flokken, akkurat som hjemme. De mest dumdristige hadde også de beste evnene. Men som en gammel flyger sa: Det finnes gamle piloter, og det finnes dristige piloter. Men det finnes ingen gamle, dristige piloter.
Teknologi kan erstatte behov for menneskelige ressurser. Men har man ikke resurser for å løse tekniske problemer, fyller man bare på med mennesker som tar jobben manuelt. Og siden man likevel må ha mennesker til stede for å erstatte teknologien, så er de også der når automatene virker. Ved hver automat sto det en betjent som gledelig hjalp deg, eller egentlig gjorde hele jobben for deg, slik at det ikke ble noen tekniske problemer.
Maten er god overalt i Russland, og har lite sammenheng med om det fra er en simpel kantine, en grillkiosk ved siden av bensinpumpa, en vedfyrt grillovn på en parkeringsplass, eller en fancy restaurant i en stor by. Forskjellen er mest på hvor mange retter de tilbyr. Men når menyen er så omfattende at du er matlei før du har bladd deg gjennom hele boka, kan kanskje grillkiosken være å foretrekke.
En særegenhet har de uansett felles. Når du bestiller mange retter, som suppe til forrett og salat og poteter som siderett, så kommer alt hulter til bulter på bordet etter hver som de blir ferdig. Derfor kan du like gjerne få potetene først til desserten, som hovedretten samtidig som forretten. I alle fall, bordet blir fort fullt.

Russisk håndverk er noe for seg selv. Med så lave lønninger som de har her, spesielt i «provinsen», så er det ganske naturlig at de som har god utdanning og/eller er dyktige, lett finner det mer lønnsomt å utnytte sin kapasitet andre steder enn på et lite sted ute i ingenting. Derfor finner man stadige eksempler på etablissementer som har satset stor på kvalitet, men hvor det har skortet på selve implementeringen. Fagfolkene som kunne ha gjort jobben på en skikkelig måte, går kanskje på luselønn på et byggeprosjekt i Europa, men tjener likevel det mangedoblete av hva de ville gjort her.

Stor by og flott hotell. Med første øyekast ser dette ut som fantastisk, eksklusivt baderom.
Kranen til dusjen har ingen markering for kaldt og varmt vann. Og bra er jo det, for her må du uansett prøve deg fram. Rødt ville sannsynligvis gitt deg en kalddusj.
Fine kledning som i alle fall ser ut som marmorfliser på veggene, indikerer rådyr luksus. At dørkarmen ikke engang tilnærmet passer inn i åpningen, viser at implementasjon sviktet i sluttfasen.
Det er jo kjekt om toalettet står stødig, når du gjør det du må gjøre. Men bruken av silikon her, avslører liten erfaring ved bruk av dette materialet. Vil ikke nevne hva dette først så ut som, men torde heller ikke sjekke for å avkrefte mistanken.

6.juli 2019

Litt filosofering over livets nødvendigheter, etter å ha reist i snart 3 uker i et område av verden hvor ting vi tar som en selvfølge, ikke alltid er like selvfølgelig.

Når man er på reise over litt lengre tid enn noen få timer, er det noen basale behov alle må få dekket, uavhengig av hvem man er, hvor eller hvordan man reiser. Uten tilførsel av mat og vann, slutter man å fungere etter en stund. Dette behovet er som regel enkelt få dekket, gitt at man har penger, og reiser i bebodde områder hvor fødevarer er tilgjengelige. Nistepakke er jo også en kjekk oppfinnelse.

Det andre behovet er søvn. Det løser seg som regel av seg selv. Utfordringen er ha kontroll på omgivelsene mens man sover, slik at man kan våkne like bemidlet som da man la seg.

Det tredje behovet løser seg også som regel alltid, om du vil eller ikke. Problemet kan være å løse det på en slik måte at du fortsatt har æra i behold, og ikke forulemper andre unødig. Har man fått leid seg et hotellrom av en viss standard, finner man gjerne et tilhørende rom med en tronestol dedikert dette siste behovet. Og om alt virker som det skal, kan du fornøyd besitte denne, og la tankene dvele over hvor mange ulike varianter det finnes av løsninger for akkurat dette behovet. Akkurat denne som jeg har tilgang til for øyeblikket, overgår mange andre som er testet ut de siste ukene, på i alle fall en måte. Når man er ferdig med forretningene, og ønsker å overlate sluttproduktet til rørmontasjens ukjente verden, så har også denne tronen en knapp man trykker på. Det som skjer da, er nok sterkere knyttet til naturkreftene enn vanlig er. Første inntrykk er at man står ovenfor en potensiell flomkatastrofen, i det store vannmengder nærmest oversvømmer kammeret som er tiltenkt å ta imot mer enn bare vann. Det skjer i en sirkulær bevegelse, som bygger seg opp til en voldsom malstrøm, som til slutt forsvinner med all materie ned i dypet, med et litt tordnende drønn. Du formelig føler at lufttrykket blir lavere i rommet under sluttfasen. Dette er for øvrig et av de mer vellykkede designene jeg har observert her borte. Behovet for ekstra renhold blir eliminert.

Ikke fult så vellykket er modellen som fungerer mer som en slags separator. Kombinert med papir som ikke lar seg drukne så lett, sørger strømvirvelen for at papiret aldri kommer under overflaten, uansett hvor mange ganger du forsøker. Du blir liksom aldri helt kvitt bevisene på hva dine forretninger har gått ut på. Nå skal man egentlig her i Russland alltid arkivere alt slikt papir i søppeldunken, og ikke i porselensarkivet. Så designet er nok laget for å kunne rydde opp i eventuelle feilarkiveringer. En mer underholdende variant av den siste, hadde i tillegg en lydeffekt som en gammel Moskvitch på tomgang, uten eksosanlegg, når sisternen fyltes opp på nytt, samtidig som hele oppsettet rystet som under et lite jordskjelv. Man får altså gjort omgivelsene grundig oppmerksomme på at anlegget nå er rede for neste deltager.

En annen versjon, som heldigvis blir mindre og mindre vanlig også her i Russland, er standardtronen som ble montert i alle bygg i det vi kalte østblokken, til langt ut på1990-tallet. Den var konstruert slik at resultatet av din anstrengelser kunne bivånes og analyseres i full åpenhet i en dertil tilpasset del av porselenet. Og det var selve analysen som var hensikten med hele designet. En anerkjent lege ment i fult alvor at det var viktig for folkehelsen, at alle hadde full oversikt over hva de etterlot seg under ritualet. Han fikk gjennomslag for denne designen, som så ble enerådende i hele den kommunistiske delen av Europa. Jeg synes verden har kommet langt, når man nå i alle fall har kommet til enighet om at det er helt andre ting som har betydning for folkets helse og velvære, enn akkurat denne typen analyser.

I moderne bygg finner du som regel en av disse typene installasjoner. Men det er ikke å forvente at disse alltid skal fungere. Mangelfullt røropplegg kan være en av årsakene. Oppslag man finner på mange etablissementer, kan gi hint om andre årsaker. Der står det at man absolutt ikke må kaste søppel ned i porselenet. Da gjerne illustrert med bilder av tomme flasker og ølbokser.

Besøker man anretninger som fungerer uten vann og rør, skjønner man fort at advarslene har bakgrunn i praktisk erfaring. Standard konstruksjon på slike bygg, er et mer eller mindre forseggjort bygg med kun et hull i gulvet hvor man kan utføre oppdraget gjennom. Er det lys nok, og hullet ikke er for dypt, kan man skimte mange andre gjenstander enn de man skulle forvente i et byggverk dedikert denne typen oppgaver. Må man for øvrig besøke slike bygg, skal nok behovet være svært prekært, før man påbegynner de alvorligste jobbene. Man skal i det minste ha en relativt stabil balanse. Ikke alltid at det finnes noe trygt å holde seg fast i, eller at man har mot nok å holde seg fast i det som finnes. Heller ikke alltid at det finnes lys, så da må man ha døren passelig på gløtt for å unngå unødige katastrofer.

Selskapelighet under prosedyren er forresten ikke en helt ukjent ting, da det også finnes konstruksjoner med mer enn ett hull tilgjengelig. Kanskje helst for de mørkeredde. Manglende dokumenter som kan benyttes til å avsette stempelavtrykk på, er helt vanlig. Slikt arbeide trenger selvsagt bedre planlegging. Det er i alle fall for sent å planlegge, når du sitter der på huk og tenker; «Hva nå?».

Anlegg av siste type er helt vanlige her i Russland, i alle fall utenfor byene. Langs landeveien er det eneste alternativ på vanlige parkeringsplasser, og svært ofte på bensinstasjoner. Selv kafeer og veikroer kan ha det som sitt eneste tilbud.

Et godt råd på slutten. Får du tilgang til moderne bekvemmeligheter på reisen: Benytt deg av det, om du føler behov eller ikke. Du vet aldri hva du finner, når det virkelig gjelder.

7.juli 2019

Bolsjoj Kamen (Stor stein) Riviera.Mellom tomme plastflasker, gamle bildekk, Bading forbudt skilt og annet havsøppel, frydet barna seg i vannkanten. De fleste voksne nøyde seg med solbading eller fisking.

Siste kveld i Vladivostok. Livlig liv nede på havna, hvor både strandpromenaden og fotballstadion ligger. Dinamo Vladivostok tapte visstnok i kveld, uten at det ser ut til legge noen stor demper på stemningen. De reklamer her for Alkoholfri Bud, men bare fordi alkoholreklame er forbudt. Heldigvis serverer de øl også, og Kamtsjatkakrabbe.

8.juli 2019

Reiste fra Vladivostok kl.1200, og var framme i Moskva kl.1400.Rart at man blir så sulten på den korte tiden, enda vi fikk servert middag 2 ganger om bord på flyet.

9.juli 2019

Når man reiser som turist i Russland, så reiser man selvsagt ikke anonymt. Når du tar inn på et hotell, blir du behørig registrert i dertil dedikerte datasystemer. Det blir du nok i de fleste land i verden.

Men i Russland får du i alle fall et fysisk bevis på hva som er registrert, med et stort, rundt stempel på. Det kan komme godt med når du skal reise ut igjen. Om passkontrollen spør om hvor hen du har oppholdt deg, kan du bare vise fram lappen med det største stemplet. Den lille lappen du fikk inn i passet, når visumet ble grundig sjekket i passkontrollen ved innreise, må du ta godt vare på. Uten den slipper du nemlig ikke så enkelt ut igjen. I alle fall ikke uten mase byråkrati, heft og diplomatisk tullball.

Før vi kom oss ut av Russland, ble også bagasjen vår undersøkt av myndighetene. Men de limte faktisk på en liten merkelapp om at de hadde gjort det. Vi ble altså (litt) overvåket. … Men ikke helt hemmelig.